Mennesker i naturbilder

Jeg postet dette bilde i en naturfotogruppe på facebook og det varte ikke lenge før bildet ble fjernet fordi det var en liten person på bildet.
Denne hendelsen gjorde at jeg begynte å tenke mer over betydningen av et menneskelig element i et bilde.
Da jeg tok bildet var situasjonen og mine tanker følgende: Vi var på vei til toppen av Jønshornet og kom akkurat ovenfor tåkehavet på ca. 1000 moh. Utsikten var fantastisk og tok nesten pusten av meg. Kvasse egger og topper stakk ut av tåken, sola skinte og kontrastene ble veldig sterke. Fantastiske motiver overalt! Min tanke var: Det mangler bare et lite menneske for å vise hvor stort dette er.
Og plutselig dukket opp en liten gruppe med tre gutter som hadde gått ruta fra Molladalen. Motlyset ga mulighet for å avbilde personene som silhuett og tåkehavet ga god kontrast.
Eksemplene viser motivet med og uten mennesker.
Mennesker viser proporsjonen. På den ene siden virker naturen enda større og mektigere og på den andre siden blir et menneske liten og sårbart.
Når jeg ser fuglene sveve gjennom lufta ønsker jeg meg å kunne være som dem, utforske grenseløst, så som «Måsen Jonathan». Menneskene ønsker å utforske alt, komme på alle topper, til havets dyper, til ørkener og arktis, mm. Vi kan tøye våre grenser med viljekraft, god trening og med hjelp av tekniske middel som f.eks. kompass eller GPS, eller med god guiding av lokalkjente. Det er fantastisk å ha fått til noe som jeg før ikke trodde var mulig å få til. Men det er grenser. Været og fjellets formasjoner, og ikke minst vår egen fysisk tilstand, setter grenser for oss. Dyr er godt tilpasset et bestemt naturmiljø, men overlever ikke i andre. Måsen Jonathan har kanskje ikke likevel den friheten som jeg misunner han for?
Jeg kan ønske meg vinger til å kunne flyge til alle plasser jeg har lyst på å se. Jeg kan kjøpe meg en drone, men har ikke vinger på kroppen. Det er i vår tankeverden vi har vinger. Rumi sier: You were born with wings, why prefer to crawl through life? Tankene mine flyter i filosofisk retning.
Men tilbake til starten: Et menneske i et bilde setter fokus på relasjoner mellom mennesker og naturen. Men kanskje er det lett å tenke mer på mennesker enn på naturen når man først begynner? Og det er vel ikke det en naturfotogruppe ønsker å oppnå.
Fotografi med mennesker i naturen må da være en egen sjanger.
Hva tenker du?
Jeg har lyst å vite hva leserne mine tenker om temaet. Skriv gjerne i kommentarfeltet eller på facebook.
Tusen takk!

 

6 Responses to “Mennesker i naturbilder”

  1. Rune Pettersen

    Jeg synes at de små menneskene på bildet fremhever motivet, den mektige naturen! De fremmer m a o et budskap om naturen og forholdet mellom natur og menneske.

    Reply
    • antje

      Takk for kommentaren, Rune! Budskapen om naturen kunne man selvfølgelig vinkle i mange retninger, f.eks. miljøvern, etc. Men det har jeg ikke gjort her.

      Reply
  2. Henny Stokseth

    Det er eit flott bilete Antje. Det gjev verkeleg dimesjon å ha eit menneske i det. Og kva var naturen visst ingen beundra den og formidla den.
    At reglane i ei naturgruppe er slik er ok. Eit naturbilde er eit bilete utan menneske og menneskeskapte ting. Slike reglar har FIAP også.
    Når det gjeld reglar så kan det ta bort litt av foto- og formidlingsgleda.
    Ta bilder og vis oss dei Antje. Eg set stor pris på bilda dine.

    Reply
    • antje

      Takk for fin kommentar, Henny! Ja, reglene kan av og til begrense for mye. Men det er jo vi som velger å være med i en gruppe med bestemte regler eller ikke 🙂 Jeg tar bildene fordi jeg ser noe som engasjerer meg og jeg liker å dele bilder og tanker for å både spre fotogleda og invitere til egne tanker og diskusjoner her eller på fb eller det virkelige livet. Grupper kan være et passende forum, men ikke alltid.

      Reply
  3. Terje

    Mennesket er et produkt av naturen, og i alle tider har naturen vært en plass der mennesket hører hjemme. Påstår man noe annet er det bare tøv! Innen naturfotomiljøet har mennesket nesten blitt tabu i bildene; et ekte naturfoto skal være fritt for mennesker eller spor av mennesker. Argument som jeg aldri egentlig har forstått.

    Hva med kulturlandskapet, som egentlig er et landskap skapt av mennesket? Hva med alle de ville blomstene i blomsterengen, en blomstereng som ikke hadde eksistert uten beite av kyr og hester – dyr skapt av mennesket…

    Hva med fasan, kanadagås, dåhjort og mink? Hva med alle naturreservat som er avhengige av slåtter for å kunne opprettholde sin status. Hva med alle nasjonalparker, som mennesket har bestemt skal få være upåvirket av mennesket? Hva med alle stjernene på himmelen, der en satelitt plutselig kommer med? Hva med den røde solnedgangen, rødere enn noensinne på grunn av menneskelig påvirkning?

    Finnes det egentlig natur i det hele tatt i Danmark? Og hvor mange promille av Norge, Sverige og Finland er EKTE natur?

    Hvorfor kan ikke mennesket også få finnes med i naturbildene? Kanskje kan våre naturbilder da få ytterligere en dimensjon, som øker forståelsen til naturen – og hva vi mennesker gjør med den?

    Det finnes naturfotogrupper på Facebook der det i reglene står tydelig att mennesket ikke får finnes med i bildene, for da kommer bildene å plukkes bort. Samtidig ser jeg mengder av “naturbilder” som får fortsette å finnes i gruppene, bilder som hadde vært umulige å gjøre uten påvirkning av mennesket.

    For meg er dette dobbelmoral!

    Liker bildene dine Antje – og forstår hvorfor menneskene finnes med i dem. Som en del av naturen!

    Reply
    • antje

      Takk for at du deler dine tanker her, Terje! Et interessant spørsmål: Finnes det EKTE natur? Det allermeste er jo påvirket på en eller annen måte av menneskene. Liker å se og tenker helheten.

      Reply

Leave a Reply

Basic HTML is allowed. Your email address will not be published. Subscribe to this comment feed via RSS